Asfalten på bryggen er full av mørke prikker. Saga går bortover
mellom Aisha, Cez og Hoa. Små regndråper sklir nedover
ansiktet hennes. Ingen har sagt noe særlig siden de møttes
ved havnen.
– Først sender du melding om at du ikke kan hjelpe oss,
begynner Aisha, og går videre med raske skritt. – Men så
ombestemmer du deg plutselig. Hvorfor?
Saga kaster et raskt blikk mot Hoa, som ser tomt ut i luften.
Alt som skjedde i kveld er vår hemmelighet. Uansett hva
som skjer.
– Vet ikke, jeg bare tenkte meg litt om, lyver hun.
– Okei.
De går forbi seilbåter på størrelse med hus, og runder et skur
med rustflekker oppetter veggen. Når de nærmer seg enden
av bryggen, bråstopper Aisha. Hun blir stående med bakhodet
mot dem og ansiktet vendt mot bølgene. Det har sluttet
å regne. Saga hører pusten til Hoa bak seg. Ser Cez i høyre
øyenkrok. De står stille. Venter.
Hun skulle ikke ha vært her. Hun skjønner det nå.
Plutselig snur Aisha og går mot Saga i én og samme bevegelse.
Det klikker foran brystet hennes.
Omgivelsene forsvinner. Alt blir uklart. Bortsett fra pistolen
i hånden til Aisha.
– Fortell sannheten, eller hopp!
Aishas stemme er høy og hysterisk. Øynene er vidåpne. Hun
nikker. Små, raske rykninger.
– Planlegger du noe? Lyver du for oss?
Saga står spikret fast til bryggen. Angsten fosser gjennom
kroppen. De andre danner en trekant rundt henne, hun fanges
i midten. Blikket til Hoa er sløvt.
– Kom igjen! Skjuler du noe? Prøver du å lure oss? roper
Cez og dytter henne i skulderen.
– Nei! Jeg har ikke …
Aisha skubber henne så hun snubler bakover mot Cez, som
dytter henne fremover igjen.
– Hvorfor …?
Saga kan fortsatt se kniven mellom Hoas fingre. Inni hodet
skriker hun etter faren.
HVOR ER DU NÅ?!
Stemmen svikter, det eneste som kommer opp av halsen er et
kort hikst. Hendene dytter henne frem. Og tilbake. Noen lugger
henne i håret. Rop, skingrende stemmer. Hun skal hoppe.
I de mørke bølgene. Nå.
Lyden av hennes egen pust blir høyere og raskere og overdøver
alt annet.
Den runde pistolmunningen peker mot brystet. Aishas bleke
finger stryker over avtrekkeren. Da går det opp for henne.
Hun rygger et skritt bakover. At hun ikke har noe valg. Den
ene sidekanten på bryggen kommer nærmere.
Stemmene glir over i hverandre.
Hun fortjener det, fordi hun er så feig. Saga løfter den ene
foten og drar av skoen og sokken. Den andre. Asfalten er
iskald mot fotsålene.
*
Ei jente står utenfor et av inngangspartiene med armene
i kryss foran magen. Det brune håret flommer nedover den
olivengrønne strikkegenseren, og når helt ned til den trange
jeansen. Det ser ut som om hun venter på noen. Cez slentrer
bort til henne.
– Hva syns du om jakka mi? spør hun plutselig.
Jenta ser overrasket på henne. Saga ser like overrasket på
dem begge.
– Unnskyld?
– Er du dauhørt? Jeg spurte hva du syns om jakka mi! fortsetter
Cez grettent.
Blikket til jenta flakker over den korte, marineblå jakken
til Cez. Den ser ut til å ha vært dyr en gang, men nå har den
flere mørke flekker og et par løse tråder.
– Fin? forsøker jenta.
Smilet hennes er høflig og nervøst på én gang. Cez går et
skritt nærmere, så hun nesten tråkker jenta på støvlettene, og
hveser henne i ansiktet: – Fiiiin? Sier du at jeg ser ut som ei
forpult kaksefrøken?
Jenta ser seg rundt. Det er ingen andre enn dem i nærheten.
– Jeg har ikke gjort deg en dritt, og du kaller meg en fucking
soss? fortsetter Cez iltert.
Jenta forsøker å rygge, men Cez følger etter. Saga ser at hun
har et lysebrunt fødselsmerke til høyre for nesen, det ligner
et lite kart over et fiktivt land.
– Den er kul, forsøker jenta og løfter hendene forsvarende
foran brystet. – Jeg må stikke nå, for jeg har en avtale. Men
den er kul. Greit?
Aisha strener mot henne. Hun rister på hodet.
– Feil svar, sier hun.
Så treffer knyttneven hennes jenta rett ved det lysebrune
kartet.
Jenta kastes rundt og treffer stillaset med et metallisk drønn.
Saga skvetter sammen. Hikstende klamrer jenta seg fast i stålstengene
som er dekket av lysegrått støv.
– Ikke … Jeg har ikke …, ber hun.
Cez hever foten. Når sparket nærmer seg jenta, snur Saga
seg bort. Angsten slår gjennom kroppen som pulserende bølger.
Smertestønnet kommer etter få sekunder. Jenta krummer
seg sammen på bakken. Den svarte bootsen løftes på ny. Saga
åpner munnen for å rope advarende. Men det eneste som
kommer ut er et høyt gisp. For sent. Ordene vil uansett ikke
nå jenta før smellet. Samtidig som joggeskoen kjøres opp i
ansiktet hennes, gjemmer hun sitt eget i hendene.
Cez plasserer foten på det mørkebrune håret til jenta. Presser
hodet hennes mot asfalten som om det var en fotball. Aisha
tar sats, og sparker mot beina og magen. Saga vil løpe bort,
skrike, stoppe alt sammen. Men alt hun klarer er å presse
håndflatene over ørene.
